Har du sett et ukrainsk folkeensemble opptre — blank sateng, vide røde støvler, tung scenesminke, korssting i neongarn — har du sett noe som har et navn på ukrainsk: sjarovarsjtsjyna.
Det er ingen kompliment. Og avstanden mellom det kostymet og en virkelig brodert skjorte er temaet for denne teksten.
Hva en vysjyvanka faktisk er
Vysjyvankaen — den broderte skjorta — er det elementet av drakten som mest fullstendig har overlevd inn i nåtiden. Den bæres fortsatt, sys fortsatt, betyr fortsatt noe.
Dens moderne form stammer fra rubysjtsje, en lang tunikaaktig skjorte båret på disse markene inn i det første årtusen e.Kr. Den eldste broderte skjorta funnet på Ukrainas område er fra sen steinalder. Selve broderikunsten rekker tilbake til skytisk tid.
Kvinneskjorter var lange — ofte til anklene — og kanten stakk fram under plachtaen eller skjørtet. Og her det første som overrasker: bunnstoffet var ikke hvitt i moderne, bleket forstand. Det var kremhvitt, gråaktig, gulaktig — den fargen lin og hamp faktisk har.
Fargene var roligere enn du tror
Det er her de fleste moderne rekonstruksjoner går galt.
Broderigarn ble farget med det som lot seg dyrke, sanke eller bytte til seg, og naturfarger gir ingen syrlig lysstyrke. Paletten var dempet: kraprødt som heller mot brunt, indigo som heller mot grått, oker, myke grønnfarger.
Ren svart var virkelig vanskelig å få til. Det som leses som svart på gamle skjorter, er som regel svært mørkebrunt eller svært mørkeblått. En skjorte brodert i mettet svart på optisk hvitt stoff, med garn som glinser, forteller deg at den er ny — hva den enn ellers påstår om seg selv.
Den eldste teknikken av alle er hvitt på hvitt: mønsteret sydd i samme farge som stoffet, lesbart bare gjennom struktur og hvordan lyset faller. Det er det motsatte av det høylytte man venter seg.
Korssting er ikke hovedteknikken
Be hvem som helst utenfor Ukraina forestille seg ukrainsk broderi, og de forestiller seg korssting. Det er ikke feil, men det er sent.
Korssting ble bredt populært først på 1800-tallet, og utbredelsen hadde en påfallende moderne motor: trykte mønstre. Diagrammer ble delt ut på såpeomslag. Et kommersielt produkt bar en bestemt teknikk inn i hvert hjem, og i løpet av et par generasjoner hadde den fortrengt eldre, regionalt varierte sting fra den allmenne forestillingen.
Det finnes mange andre teknikker — telt plattsøm, hullsøm, nyzynka, utskjæring — og de regionale tradisjonene skiller seg skarpt fra hverandre. Å regne korssting som det ukrainske broderiet er omtrent som å regne én dialekt som hele språket.
Hvor kommer da sjarovarsjtsjynaen fra?
Her slutter historien å handle om tekstil og begynner å handle om politikk.
Under Khrusjtsjov, i den såkalte tøværsperioden, hadde etterspørselen etter ukrainsk kultur ikke dødd ut tross alt regimet tidligere hadde gjort for å kvele den. Svaret var, sett fra regimets side, fullt logisk: vil dere ha kultur, skal dere få kultur — men den vi bestemmer.
Så ble det opprettet sang- og danseensembler i forenklede kostymer for å møte etterspørselen i kontrollert form. Kostymene ble tegnet for masseproduksjon, rask framstilling og scenesynlighet, og de gled jevnt bort fra alt regionalt bestemt. Resultatet ble et generalisert allukrainsk «folkelig utseende» som aldri hadde eksistert noe sted som virkelige klær.
Det utseendet lærte verden deretter som ukrainsk nasjonaldrakt. Det ble eksportert, fotografert, trykt på postkort og gjenskapt av diasporaensembler som arvet det i god tro.
Sceneargumentet, og hvorfor det ikke holder
Det vanlige forsvaret lyder: scenen er noe annet, utøvere må være sterke i fargen og synes fra bakerste rad.
Men virkelig ukrainsk drakt er allerede sterk i fargen og allerede synlig. Den er ettertrykkelig ikke matt. En autentisk regional drakt — med sine stofflag, sitt metall, sin korall, sine vevde belter — forsvinner ikke på en scene. Den vil se bedre ut enn den syntetiske versjonen, og den vil se ut som noe i stedet for som ingenting bestemt.
Synlighetsargumentet overlever altså ikke kontakt med de faktiske plaggene. Det som overlever, er treghet: kostymene finnes, ensemblene eier dem, utskifting koster penger, og ingen i kjeden er forpliktet til å spørre hvor designet kom fra.
Hvorfor dette veier tyngre for utøvere enn for noen andre
Ensembler som framfører «folkelige» sanger og danser er, enten de vil eller ikke, de fremste bærerne av ukrainsk kultur for de fleste tilskuere — særlig i utlandet. Hele bildet en utenlandsk tilskuer har av ukrainsk drakt kan komme fra én konsert.
Det er et ansvar. Det betyr å kjenne historien, å forstå hvorfor syntetisk glans og klovneaktig scenesminke ikke er nøytrale valg, og å være villig til gradvis å føre virkelig regional drakt inn i scenekostymet.
Andre land klarer det. Se på folkelig sceneframføring nesten hvor som helst i Europa, og du finner ensembler som har gjort forarbeidet og kler seg deretter, uten øyestikkende syntet.
Hva man skal se etter i stedet
Vil du ha en skjorte som henger sammen med tradisjonen og ikke med et scenekompromiss fra 1960-tallet:
- Stoff: lin eller hamp, i egen farge framfor optisk hvitt.
- Garn: dempet framfor fluorescerende. Naturfargepaletter, eller gode etterlikninger av dem.
- Teknikk: helst noe annet enn korssting — eller korssting brukt bevisst, ikke som standardvalg.
- Region: en virkelig. Ukrainsk broderi er ikke én stil: mønstre, farger og snitt skiller seg vesentlig mellom regioner, og en skjorte som hører til et bestemt sted, snakker sant om seg selv.
Og den praktiske merknaden forfatteren av originalteksten gjør, verdt å gjenta: moderne, kortere skjorter fungerer utmerket ikke bare til skjørt, men også til bukser og jeans. Det er ikke kostyme. Det er klær, og det har det alltid vært.
Rettelsen pågår
Mens folk utforsker røttene sine og gjenskaper tradisjonell drakt, fortsetter ensembler med opphav i det sovjetiske systemet å bære ut et forvrengt bilde — og, verre, å presentere det i utlandet som det ekte.
Det er verdt å si rett ut, og verdt å rette opp.