En gang mot slutten av oktober lagde en husholdning i ukrainske landsbyer mer mat enn den kunne spise, og la fram flere skjeer enn det satt folk ved bordet.
Dagen heter Didy — «bestefedrene» — og er en av de stillferdig forbløffende levningene i slavisk folkeskikk. Ikke fordi den er eksotisk, men fordi den er så hjemlig. Det finnes ikke noe tempel i den. Den skjer på et kjøkken.
Hva Didy er
Didy er en høstlig minnedag som etter den vanligste regningen faller på lørdagen før 26. oktober. Den bærer også navnene Dmytrivska subota (Demetrius-lørdagen) og rett og slett osinni Didy, høstens bestefedre.
Ordtaket som hører til er karakteristisk tørt: «På Didys dag hviler foreldrene.» De døde har fri, og de levende gjør vertskapets arbeid.
Datoen er ikke tilfeldig. I påfallende mange europeiske tradisjoner oppfattes slutten av oktober og begynnelsen av november som tiden da grensen mellom de levendes og de dødes verden blir tynn. Her ligger Samhain. Her ligger allesjelersdag. Her ligger Didy. Om de er beslektet eller sammenfallende, strides historikerne fortsatt om; ubestridt er at svært mange mennesker uavhengig av hverandre følte at nettopp denne sømmen i året var der de døde kom nær.
Hva folk faktisk gjorde
Skikken er så bestemt at den leses som en bruksanvisning.
Man stekte pannekaker. Den første, smurt med honning, ble delt mellom alle i familien — en felles munnfull før noe annet skjedde.
Man gikk til gravene. Ikke høytidelig én gang i året i moderne forstand, men som på besøk.
Hver forfader ble nevnt ved navn. Det er her folk pleier å stoppe opp. Ikke «våre forfedre» i abstrakt forstand — hver enkelt, ved navn.
Maten ble satt fram dampende. Begrunnelsen står rett ut i kildene: didy puster inn dampen — det er deres mat. Varme retter var nødvendige. Kalde ville vært nytteløse.
Man la fram ekstra skjeer. Én for hver ventet død. Og man ropte dem inn: «Bestefar, kom og spis!»
Mykhajlo Hrusjevskyj nedtegnet den fyldigere versjonen av måltidet i Rivne-distriktet. Vertinnen lager så mange retter hun makter, helst dem didy likte i live. Måltidet kommer sent — om ettermiddagen eller mot kvelden. Fra hver rett legges en skje til side i et eget kar, og dette karet, med skjeene, settes over natten i helgenkroken. Ved siden settes vann og henges et håndkle — så de dødes sjeler om natten kan vaske seg og spise.
Les den siste detaljen en gang til. Noen tenkte over om de døde ville vaske hendene før maten.
Hvorfor dette ikke er dystert
En moderne leser venter gjerne tyngde av forfedreritualer. Dette er ikke tungt. Det er gjestfritt.
Bærende tanke er at de døde forblir medlemmer av husholdet — ikke ånder som skal blidgjøres eller spøkelser som skal fryktes, men slektninger som er borte og kommer på besøk visse dager. De ble også bevertet i julen. Forholdet er ubrutt, og dets praktiske form er den samme som ethvert forhold får i et bygdehus: man lager mat til dem, dekker en plass, sier navnet deres.
Klagesangene
Ved siden av måltidet står en annen tradisjon, eldre og fremmedere: holosinnja, gravferdsklagen.
Dette er en egen sjanger i folkediktningen, og den rekker ned i førkristen tro. Oleksandr Potebnja hevdet at klagesangene vokste ut av gamle besvergelser, tuftet på troen på ordets magiske kraft — et ord sterkt nok til å «vekke» den døde og kalle en sjel tilbake fra de dødes verden. Forutsetningen var at sjelen fram til begravelsen fortsatt kan høre og se hva som skjer blant de levende. Så man snakket til den.
Lesia Ukrainka — i utlandet mest kjent som dikter og dramatiker — hjalp Filaret Kolessa med å utforske disse klagesangene. Kolessa behandlet dem som en variant av folkelige dumy og ga ut «Ukrainske folkedumy i forhold til sanger, vers og gravferdsklager», der klagesangene har en sentral plass.
Materialet deler seg i gjenkjennelige tråder. Det finnes de direkte tiltalene til den døde, rå og ulitterære:
Å min sønn, hvor er du gått — til Dazjbohs rike eller ut på den mørke veien? Hvem skal nå ta seg av din mor? Å kom tilbake, om så i drømme, om så én eneste gang.
Det finnes overgangssanger som kaller på forfedrene om å ta imot den nyankomne:
Å, sjelen flyr ut på den vide sletten — møt henne, kjære forfedre, la henne finne sitt nye hjem, på den evige hvilens marker.
Og det finnes tiltalene til jorden og ilden, de to elementene som fysisk tar imot et legeme:
Å Jord, moder, ta imot dette legemet. Å Ild, lys opp denne rene sjelen. La henne finne veien til Vyrij, til forfedrene, inn i den lyse og evige verden.
Et forbehold, som forfatteren av originalteksten selv tar: de enkelte tekstene som sirkulerer i dag, lar seg ikke alltid bekrefte. Det Kolessas arbeid derimot fastslår, er formen — at klagesanger av dette slaget fantes, at de talte direkte til den døde, og at de navnga målet.
Vyrij, og hvorfor tonen er mild
Vyrij er den lyse andre verden i slavisk tro — stedet fuglene flyr til om vinteren og dit sjelene går. Det er ikke et dommens sted. Det er et reisemål.
Derfor er klagesangene, tross all sorg, også beroligende. De er ingen protest mot døden. De er veibeskrivelser til noen som drar av gårde, gitt av folk som trodde at reisen endte et sted varmt og blant sine egne.
Hva som har overlevd
Mer enn man skulle tro. Den ekstra tallerkenen ved julebordet, skjeen ingen bruker, vanen med å si en død slektnings navn høyt på en bestemt dato — dette er nedslitte former av nøyaktig denne skikken, fortsatt utført i hjem som aldri ville kalt dem førkristne.
Slik oppfører symboler seg. Forklaringen faller bort, gesten blir igjen.